Kunsten å avvise

Hvordan avvise interesserte menn? Jeg mener, hvordan si fra på en høflig og noenlunde hyggelig måte at “du suger”! Jeg overdriver selvfølgelig. Med unntak av et par stykker, er ingen av mine dater fra nettverdenen i kategorien “du suger”. Stort sett er de trivelige, skikkelige, oppegående karer, som like mye som meg ikke ønsker å forbli enslige.

Jeg synes ofte det er vanskelig. Etter en date eller to med en fyr, ender det som regel med at jeg ikke fatter interesse. Motsatt har jeg følelsen av at den manglende nysgjerrigheten ikke er gjensidig, noe som viser seg å stemme. Noen timer eller en dag etter en date bruker det å tikke inn en melding der de takker for en “veldig hyggelig” date, at jeg er en “veldig interessant” dame og at de “veldig gjerne” ønsker seg et nytt møte.

Selvfølgelig er det smigrende! Selvfølgelig er det hyggelig! Likevel våger jeg å påstå at jeg begynner å bli lei av at det er slik. Egentlig er det ikke mennene i seg selv som er problemet. Det er opplevelsen. Jeg er drittlei av at den samme opplevelsen gjentar seg og gjentar seg. Det er aldri noe MER enn hyggelig! Komboen god samtale, intelligens og fysisk dragning finnes faen ikke! I hvert fall ikke for meg!

Så går jeg og halvveis venter på å høre fra dem. Innvendig kjenner jeg en nervøs uro, og jeg gruer meg. For hvordan skal jeg denne gangen avvise? Silent treatment er ikke aktuelt. Jeg er da godt oppdratt. Løsningen, “du er en hyggelig fyr, men det kjentes vennskapelig” er avvisningen jeg oftest tyr til.

Men alle menn er tydeligvis ikke like godt oppdratt som meg, for det er vel normal høflighet å svare noe sånt som “greit, hyggelig å møte deg, lykke til videre”? Særlig etter at jeg har vridd meg av ubehag over å måtte si fra at “du dessverre ikke er det jeg leter etter”. Jeg kan nemlig ikke fordra å skuffe noen! Ikke at jeg tror at fyrene forgår av hjertesorg, men det er så definitivt ikke noe moro å mellom linjene si “du duger ikke”.

Nei, siden jeg går så opp i å avvise på en passelig ok måte, så forventer jeg i det minste et svar. Og særlig når karen på daten gjør narr av dem som bare forsvinner uten et ord, som lar være å svare på meldinger. Særlig da lurer jeg litt på om han er riktig navla når han unnlater å svare på min ytterst gjennomtenkte og gjennomarbeidede avvisning.

Verre er det kanskje med dem som prøver å argumentere for at jeg burde gi dem en sjanse til. Det blir jo som å tigge seg til sex. Særs opphissende. Atter andre må trøstes, gjerne via flere meldinger. Og snill som jeg er, stiller jeg selvfølgelig opp med lindrende ord.

Nei, jeg hater å avvise!

Og selvsagt er jeg overbevist om at det er mye verre å måtte avvise hele tiden enn å hele tiden bli avvist…

En aktiv helg

Ingen skal kritisere meg for bare å henge hjemme og vente på at den rette skal dukke opp på døra. Nei, initiativrik det er jeg! Eller egentlig var det ikke bare min fortjeneste at jeg denne helga var på hele to dater. Fredagsdaten var noe jeg ble med på, men dagens date var mitt forslag.

Hver gang jeg er på vei til et stevnemøte tenker jeg med meg selv: “Hvorfor utsetter du deg selv for dette her?” Jeg er alltid nervøs. Ikke fordi jeg har så store forhåpninger, som oftest har jeg ikke det. Det handler vel mer om at det er slitsomt å hele tiden skulle være på markedet. Vurdere. Bli vurdert. Holde samtalen i gang med et ukjent menneske. Nei, det er slitsomme greier. Men siden det ikke er så mange andre muligheter for å møte nye mennesker enn på nettet, så må man bare utsette seg for det. Jeg begynner å få såpass trening at jeg klarer å være rimelig avslappa og rolig. Ja, jeg klarer å være helt meg selv, og det til tross for at hver date, hvert menneske, hver samtale er helt forskjellige fra hverandre. Man begynner vel å bli rutinert. Som om det var et mål…

Fredags ettermiddag gikk jeg av t-banen på Nasjonaltheatret. To minutter igjen til avtalt tidspunkt, og plutselig slo tanken ned i hodet mitt: “Hva i svarte var det nå han hette han jeg skal møte?!” Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom på det. Men hva han jobbet med? Nei, det fant jeg ikke ut av før jeg etter daten gikk inn på samtaleloggen på tinder. Meget mulig at min hukommelsessvikt hadde noe å gjøre med at jeg ikke hadde helt trua, at jeg hadde større forventninger til søndagens date. Og forhåpningene mine ble innfridd, altså, mine manglende forhåpninger ble innfridd. Han var ikke min type.

Hyggelig. Velartikluert. Smart. Belest. Helt sikkert snill. Men av typen superakademiker. Teoretiker til fingerspissene. Jeg kjente igjen typen fra årene på Blindern. Jeg så for meg at han kunne holde en teoretisk diskusjon gående i timevis. Rett og slett en tørrpinn. Altfor korrekt og streit…..og….ja, kjedelig!

Etter at jeg fortalte at jeg likte å danse, beskrev han hvordan han, når han vasket huset, prøvde å løse opp i en vond rygg gjennom å smådanse og vrikke på seg. Jeg bare så for meg hvordan denne lange, litt klønete og stivbeinte karen så ut i hofterullende runddans med langkosten. Det var ikke et veldig attraktivt syn for å si det slik… Heller ufrivillig komisk. I og for seg et sympatisk trekk at han turte å dele dette om seg selv, men det var ikke akkurat noe som pirret nysgjerrigheten min.

Egentlig merket jeg det med en gang at han ikke var min type, men jeg holdt samtalen i gang et par timer. Mennesker kan jo være spennende, selv om de ikke er interessante som menn. Dessuten er jeg litt for høflig til å klare og stikke av etter bare en halvtime.

Hva så med dagens date? Jo, denne karen har jeg teksta med ei uke, og jeg må si han har virka både oppegående, sjarmerende og oppmerksom. Vi jobber med akkurat det samme og har mange felles interesser. Så alt lå til rette for en hyggelig date på Nasjonalgalleriet. Artig forslag fra ham med søndagsdate på museum. Og joda, han var virkelig en bra fyr. Lett å snakke med. Åpen om seg selv, stilte gode spørsmål om meg. Engasjert rundt jobben, akkurat som meg. Viste seg både sterk og sårbar. Jeg følte jeg kom ganske godt innpå ham etter en runde på museum og en kaffe i høstsola. Men ble jeg egentlig interessert? Er han egentlig interessant?

Poenget er at jeg ikke tror jeg ble fysisk tiltrukket av ham! Er det mulig? Han virket jo på mange måter så perfekt! Men jeg må jo tenne på ham også! Et platonisk, aseksuelt forhold er det vel ingen som trakter etter. Da hjelper det ikke om samtalen er aldri så god. Jeg har ikke tenkt å bli sammen med en kompis. Selvsagt forventer jeg ikke at det skal brenne i trusa sånn med en gang. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det vanligvis tar litt tid før slikt eventuelt oppstår. Likevel kjente jeg ikke noe tiltrekning. Ikke en ørliten gnist en gang. Noen ville kanskje hevde at dette kan komme? Kan det det? Usikker, men tror egentlig ikke det…?

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg møte ham igjen? Skal jeg prøve en gang til?