Den samtalen

Du veit korleis det er når du sit der på eine sida av bordet med ein mann på andre sida og du kjenner deg gradvis dratt lenger og lenger innunder skalet ditt. Du lukkar skalet rundt deg og blir umogleg å nærme seg. Armane i kross framfor bringa berre for å understreke kor tilbaketrekt og innadvendt du er. Riktignok er det ikkje heilt bevisst, det berre skjer. Men du merkar at du nesten går inn for å vera ueinig og stille kritiske spørsmål til det han seier.

Hendene dine kviler rundt tekoppen. Du drøyer dei få kalde dropane som er att der nede. Det er tryggast slik. Noko å halde i. Hender som kviler uvirksame på bordplata, er jo enklare å gripe fatt i for mannen som sit på andre sida av bordet. Og når det hender let du det uvillig skje medan du slår blikket ned i den tomme koppen framfor deg.

Du hadde ikkje sett veldig fram til dette møtet, og det slo deg som eit dårleg teikn. Samstundes tenkte du at de hadde ein avtale, og med tanke på døgnet de var i lag berre nokre dagar før, så var det vel ikkje usannsynleg at det likevel kunne bli ein hyggeleg kveld og at han ville sove ved sida av deg denne natta óg. Men ettersom den lause og faste praten går, står det klarare og klarare for deg at samsoving vil vera fullstendig uaktuelt. Nei, du lurar snarar på kor lenge kvelden må vare.

Kjenslene og tunga regarerer likevel raskare enn tankane, for brått er Samtalen i gang. I ettertid tenkjer du at det også er ein forsvarsmekanisme, for det er jo måte på kor lenge ein klarar å halde nokon på avstand utan å seie ting i klartekst. Du fortel at det verkar som om mannen er meir enn deg, at du er i tvil om kva du tenkjer, at du kanskje burde ha litt meir gryande kjensler enn du har, og at du er usikker på om det er mogleg at kjensler kan komma. Tanken er tydelegvis ikkje heilt klar.

Du ser at han blir rådvill. Han smiler, men vrir seg, ser usikkert på deg. Så kjem spørsmåla: “Kva er det du forventar deg av ein mann?” “Når var det det gjekk gale?” “Kor lenge har du tenkt slik?” “Er det noko eg har gjort?” “Er det noko du kan lære meg?” Gradvis går det opp for deg kor skuffa og lei seg han er, og kor overraskande dette kjem på han. Han hadde tenkt at du framstod som eit grunnleggande godt menneske og hadde lurt på korleis kvardagen med deg ville ha vore. 

Men hallo!?! tenkjer du. Dette liknar jo mer den Samtalen ein har når ein går kvar til sitt etter djupe og intense kjærleiksforhold. Dette er date nummer tre! Tredje gongen de treffer kvarandre! Gjennom Samtalen får du uansett sett ord på kjenslene dine, og du merkar at du gjennom å avvise han er tru mot deg sjølv.

Du seier at du ikkje kan lære han noko. Han må finne ut sjølv kva han kan lære av dette. Imidlertid får du svar på tiltale, for han vil vite kva han har gjort feil, og når han øydela dette. Men kjære, stakkars, snille mann! Han har jo ikkje gjort noko feil. Han har berre vore seg sjølv. Han kan ikkje vera nokon annan enn det. Du kan jo ikkje noko for at det ikkje er nokon gnist. Slik er det å date. Ein møtest, ein prøver å bli litt kjend. Ofte er det ikkje noko å bygge vidare på, og ein går kvar til sitt. Det er vel det han må lære.

Medan du kvelden etter Samtalen sit og skriv, får du ein sms. Han veit du har bestemt deg, men han vil gjerne snakke eit par minutt. For eiga læring si skuld…

 

Advertisements

Kunsten å avvise

Hvordan avvise interesserte menn? Jeg mener, hvordan si fra på en høflig og noenlunde hyggelig måte at “du suger”! Jeg overdriver selvfølgelig. Med unntak av et par stykker, er ingen av mine dater fra nettverdenen i kategorien “du suger”. Stort sett er de trivelige, skikkelige, oppegående karer, som like mye som meg ikke ønsker å forbli enslige.

Jeg synes ofte det er vanskelig. Etter en date eller to med en fyr, ender det som regel med at jeg ikke fatter interesse. Motsatt har jeg følelsen av at den manglende nysgjerrigheten ikke er gjensidig, noe som viser seg å stemme. Noen timer eller en dag etter en date bruker det å tikke inn en melding der de takker for en “veldig hyggelig” date, at jeg er en “veldig interessant” dame og at de “veldig gjerne” ønsker seg et nytt møte.

Selvfølgelig er det smigrende! Selvfølgelig er det hyggelig! Likevel våger jeg å påstå at jeg begynner å bli lei av at det er slik. Egentlig er det ikke mennene i seg selv som er problemet. Det er opplevelsen. Jeg er drittlei av at den samme opplevelsen gjentar seg og gjentar seg. Det er aldri noe MER enn hyggelig! Komboen god samtale, intelligens og fysisk dragning finnes faen ikke! I hvert fall ikke for meg!

Så går jeg og halvveis venter på å høre fra dem. Innvendig kjenner jeg en nervøs uro, og jeg gruer meg. For hvordan skal jeg denne gangen avvise? Silent treatment er ikke aktuelt. Jeg er da godt oppdratt. Løsningen, “du er en hyggelig fyr, men det kjentes vennskapelig” er avvisningen jeg oftest tyr til.

Men alle menn er tydeligvis ikke like godt oppdratt som meg, for det er vel normal høflighet å svare noe sånt som “greit, hyggelig å møte deg, lykke til videre”? Særlig etter at jeg har vridd meg av ubehag over å måtte si fra at “du dessverre ikke er det jeg leter etter”. Jeg kan nemlig ikke fordra å skuffe noen! Ikke at jeg tror at fyrene forgår av hjertesorg, men det er så definitivt ikke noe moro å mellom linjene si “du duger ikke”.

Nei, siden jeg går så opp i å avvise på en passelig ok måte, så forventer jeg i det minste et svar. Og særlig når karen på daten gjør narr av dem som bare forsvinner uten et ord, som lar være å svare på meldinger. Særlig da lurer jeg litt på om han er riktig navla når han unnlater å svare på min ytterst gjennomtenkte og gjennomarbeidede avvisning.

Verre er det kanskje med dem som prøver å argumentere for at jeg burde gi dem en sjanse til. Det blir jo som å tigge seg til sex. Særs opphissende. Atter andre må trøstes, gjerne via flere meldinger. Og snill som jeg er, stiller jeg selvfølgelig opp med lindrende ord.

Nei, jeg hater å avvise!

Og selvsagt er jeg overbevist om at det er mye verre å måtte avvise hele tiden enn å hele tiden bli avvist…