Gjennomskuet

Noen dater er hyggelige. Noen dater er kjedelige. Noen dater er skuffende. Men sjelden er dater så avslørende som denne.

Etter et par-tre samtaler med en ganske pent utseende mann på Tinder der han uttrykker mange felles interesser med meg, virker å være oppegående og tidvis morsom, sier jeg ja til å møte ham.

Vi skulle møtes i en vinbar, men da jeg ankom stedet, ble jeg avvist i døra fordi det var et lukket arrangement der. Litt rådvill tekster jeg ham og sier jeg venter utenfor. Han svarer at vi er inviterte…at han står inne i baren. Javel? 

En altfor voldsom klem der han omtrent låser meg fast, venter meg der inne. Jeg vikler meg ut av favntaket hans, men han vil tydeligvis ikke slippe meg og legger en tung arm rundt meg. Kleint. Men…sa han ikke at han var 175? Det kan ikke stemme, jeg er jo høyere enn ham…? Var han ikke også litt yngre og kjekkere på bildene? Gjerrig er han derimot ikke, for en vinflaske og to glass er allerede linet opp på bardisken.

Vel anrettet ved et bord tar det ikke lang tid før en ansatt dukker opp og spør hvor vi er fra. Daten min vrir seg litt usikkert, men da servitøren spør om vi er fra pressen, svarer han bekreftende. Jo, vi er fra Aftenposten. Hæ?!? Aftenposten? Hvorfor ljuger mannen? Den ansatte forsvinner, for like etterpå å dukke opp med en rimelig kvass presseansvarlig for arrangementet som synes det er en uting å gi seg ut for å være noen andre enn den man er. Det har han jo selvsagt rett i! En litt blidere servitør kommer til og kan opplyse om at det er premierefest for et TV-program, men han viser oss i hvert fall et annet sted vi kan sitte.

Greit nok. Oppstartsproblemer kan alle ha, så jeg gir mannen en sjanse. Skrev ikke mannen at han verdsatte gode samtaler? La oss se hvordan han fungerer som samtalepartner: Han gjentar alle spørsmålene han allerede har stilt meg på meldinger, stiller ingen oppfølgingsspørsmål og avbryter meg når jeg snakker, tydelig uinteressert. Likevel blir det nesten verre når jeg spør. Han klarer ikke svare i mer enn korte enkeltsetninger, før jeg må stille et oppfølgingsspørsmål, og flere ganger forsvinner svaret ut i en utydelig mumling som er komplett umulig å forstå.

Han skrev på meldinger at hans favorittforfattere er Hemingway, Ambjørnsen og Hamsun, men når jeg spør om han kan fortelle hvilken bok av Hamsun han likte best og hvorfor, kommer han bare med svada. Mine assosiasjoner går til Henrik H. Langelands “Wonderboy” der hovedpersonen blir fullstendig avkledd i Dagens Næringslivs spalte “På nattbordet”. Men kan det stemme? Er daten min så på jordet? Nei…her trengs det videre undersøkelser for at antakelsene mine skal bekreftes.

Det slår meg etter hvert at mannen bare har snakket meg etter munnen. Fordi jeg skrev at jeg verdsatte gode samtaler, så skrev han at han var en god samtalepartner. Fordi jeg skrev at jeg likte å lese, flagget han tre kjente forfattere som sine favoritter. Fordi jeg skrev at jeg likte å lese aviser, utropte han Morgenbladet som den beste avisa. La oss nå se hvordan det er med entusiasmen hans for turer i skog og mark.

– Du skrev at du likte å gå i fjellet og at du stadig vekk var på tur, ikke sant?

– Jo, det stemmer (eplekjekk).

– Ja, hvor var du sist, da?

– Jeg gikk på en 12-dagers tur fra hytte til hytte i Jotunheimen (fortsatt eplekjekk).

– Når var det, da?

– I sommer, var det vel (ikke like eplekjekk).

– Javel…men hvilken rute tok du, da?

– Nei….jeg husker ikke helt jeg… (vrir seg i stolen)

– Du husker ikke?? (overrasket) Men hva med Oslomarka, da? Du bruker vel den?

– Jada, hele tiden.

– Ja, hvor bruker du å dra? (insisterende)

– Nei….Frognerseteren…. (usikker)

– Ok. Men hvor går du fra Frognerseteren? (fandenivoldsk)

– Ææææ…… (laaaaang pause)…..det er vel….. rundt der ved Frognerseteren, da…?

Men nå har mannen fått nok. Han liker ikke dette forhøret. Ja, han kaller det faktisk et forhør, og sier han vil gå, for dette vil han ha seg frabedt. Jeg bare smiler rolig mot ham og sier at han gjerne må gå hvis han vil.

– Jeg skjønner godt at du vil gå. Det er jo fordi du føler deg gjennomskuet, for jeg tror ikke noe på at du har lest de bøkene du sier at du har lest eller gått de turene du sier at du har gått. Så værsågod, det er bare å gå. Men tusen takk for vinen!

Og borte var han. Tilbake sitter jeg med et glass vin og latteren boblende i halsen. Det er ikke til å fatte at mannen faktisk trodde han skulle klare å lure meg! Ja, det føles litt pinlig å ha takket ja til date med en slik kronidiot, men jeg fikk så definitivt det siste ordet. Gjennomskuet. Det var det han ble.

 

Advertisements