Kunsten å avvise

Hvordan avvise interesserte menn? Jeg mener, hvordan si fra på en høflig og noenlunde hyggelig måte at “du suger”! Jeg overdriver selvfølgelig. Med unntak av et par stykker, er ingen av mine dater fra nettverdenen i kategorien “du suger”. Stort sett er de trivelige, skikkelige, oppegående karer, som like mye som meg ikke ønsker å forbli enslige.

Jeg synes ofte det er vanskelig. Etter en date eller to med en fyr, ender det som regel med at jeg ikke fatter interesse. Motsatt har jeg følelsen av at den manglende nysgjerrigheten ikke er gjensidig, noe som viser seg å stemme. Noen timer eller en dag etter en date bruker det å tikke inn en melding der de takker for en “veldig hyggelig” date, at jeg er en “veldig interessant” dame og at de “veldig gjerne” ønsker seg et nytt møte.

Selvfølgelig er det smigrende! Selvfølgelig er det hyggelig! Likevel våger jeg å påstå at jeg begynner å bli lei av at det er slik. Egentlig er det ikke mennene i seg selv som er problemet. Det er opplevelsen. Jeg er drittlei av at den samme opplevelsen gjentar seg og gjentar seg. Det er aldri noe MER enn hyggelig! Komboen god samtale, intelligens og fysisk dragning finnes faen ikke! I hvert fall ikke for meg!

Så går jeg og halvveis venter på å høre fra dem. Innvendig kjenner jeg en nervøs uro, og jeg gruer meg. For hvordan skal jeg denne gangen avvise? Silent treatment er ikke aktuelt. Jeg er da godt oppdratt. Løsningen, “du er en hyggelig fyr, men det kjentes vennskapelig” er avvisningen jeg oftest tyr til.

Men alle menn er tydeligvis ikke like godt oppdratt som meg, for det er vel normal høflighet å svare noe sånt som “greit, hyggelig å møte deg, lykke til videre”? Særlig etter at jeg har vridd meg av ubehag over å måtte si fra at “du dessverre ikke er det jeg leter etter”. Jeg kan nemlig ikke fordra å skuffe noen! Ikke at jeg tror at fyrene forgår av hjertesorg, men det er så definitivt ikke noe moro å mellom linjene si “du duger ikke”.

Nei, siden jeg går så opp i å avvise på en passelig ok måte, så forventer jeg i det minste et svar. Og særlig når karen på daten gjør narr av dem som bare forsvinner uten et ord, som lar være å svare på meldinger. Særlig da lurer jeg litt på om han er riktig navla når han unnlater å svare på min ytterst gjennomtenkte og gjennomarbeidede avvisning.

Verre er det kanskje med dem som prøver å argumentere for at jeg burde gi dem en sjanse til. Det blir jo som å tigge seg til sex. Særs opphissende. Atter andre må trøstes, gjerne via flere meldinger. Og snill som jeg er, stiller jeg selvfølgelig opp med lindrende ord.

Nei, jeg hater å avvise!

Og selvsagt er jeg overbevist om at det er mye verre å måtte avvise hele tiden enn å hele tiden bli avvist…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s