Kan ein vera stolt av at ein er skild?

Er det lov å vera stolt av at eg er skild? Kan eg seie at eg er stolt av at eg var sterk nok til å gå ut av det forholdet eg var i? At eg var modig fordi eg torde å bli åleine? Åleine med ein toåring?

Ja! Det er lov! Og ikkje berre er det lov å tenkje det. Det er lov til å seie det! Eg er stolt av dei vala eg tok, for etter at eg vart åleine har eg ikkje angra eit sekund på skilsmissa. Sjølvsagt var det tunge tak. Sjølv om det var eg som valde å gå, så vil ikkje det seie at det var med lett hjarte.

I byrjinga, rett etter at far til son min hadde flytta ut, var eg berre letta over å bu åleine. For å bu i lag når ein gradvis blir sikrare i si sak at forholdet ikkje er liv laga, er tøft. Ein baksar rundt kvarandre i ein tjukk graut av vanskelege kjensler. Derfor kjente eg det som noko tungt slepte tak i meg då eg fekk bustaden for meg sjølv. Likevel undertrykte eg stemmene som sa at eg hadde ein jobb å gjere. Ein jobb med å tynne grauten gradvis ut. Sjølvsagt hadde eg mykje å bearbeide, men så naiv eg var! Vesle meg forstod ikkje at å kaste seg ut i ein kvervelvind av eit nytt forhold ikkje akkurat var ein strålande idé.

Det gjekk eit år, så sette eg meg fast. Kjenslegrauten hadde berre tjukna og stivna. Det nye forholdet var heller ikkje rett for meg. For kven var eg til å sjå klart når eg aldri hadde prøvd å sjå inn i meg sjølv? Med hjelp frå ein psykolog og eit gradvis større medvit om eigne kjensler og tankar, vart eg meir og meir kjend med meg sjølv.

Eg sleit med dårleg samvit overfor far til sonen min. Ikkje fordi eg trudde eg hadde tatt feil, men fordi eg følte eg ikkje hadde behandla han bra nok, fordi eg ikkje hadde respekt nok for han, fordi eg ikkje hadde vore stolt nok av han, fordi eg mest av alt syntest synd på han.

Enno meir skuldkjensle hadde eg overfor sonen vår. Den vesle guten som ikkje fekk oppleve å vekse opp med mor og far saman. Eg var redd for ikkje å strekke til, ikkje å vera nok for han, ikkje gje han det han trengte. Og eg var så lei meg for at eg ikkje gav han sysken. Sorga over at han ikkje fekk sysken, vart i tillegg mi sorg over ikkje å oppleve å bli mor fleire gonger.

Men ein lærer å forsone seg med sorgene sine. Ein lærer å avfinne seg med at livet ikkje blir som ein hadde planlagd og trudd. Ikkje minst lærer ein å tilgje seg sjølv. Slik kan ein gå vidare. Slik blir grauten vatna ut til velling.

Gjennom å tilgje seg sjølv blir ein også stolt av seg sjølv. For eg veit at eg tok dei rette vala, og eg veit at eg er ei betre mor når eg har det bra. Eg kjenner meg viss på at eg gjennom å samarbeide godt med faren, kan gje sonen vår ein god og trygg barndom. Ikkje ein barndom som liknar på min, oppveksen som eg er i ein kjernefamilie med fleire sysken, men ein barndom som er hans. Ein barndom som eg kan skape for han og saman med han.

Så eg er stolt av alt eg får til. Stolt av at eg har skapt, og kvar dag skapar eit liv for han og meg. Eit trygt og godt liv rikt på opplevingar, utvikling og kjærleik.

Å selje seg sjølv

Når eg er inne på ei nettdateteneste, slår det meg at det er langt mellom godbitane. Og no tenkjer eg ikkje på godbit i form av manndom og brunst, nei eg tenkjer meir på korleis ein best skal selje seg sjølv. For nettdateprofilar er ikkje mykje annleis enn ei salsannonse. Eg skal ikkje skryte på meg at eg har høg kompetanse innan reklame og annonsering, men når talet på gode annonsar faretruande nærmar seg null , vaknar jammen seljaren i meg også. Sjølv om eg meinar at seljarar med alle sine triks, er sleske lurendreiarar, har eg likevel komme fram til ein steinfast konklusjon: Menn på nett må lære å promotere seg sjølv. Dårlege sjølvseljarar, det er det dei er.

Menn på nett er enkle menneske. Dei likar helst å krysse av på standardspørsmål med på førehand gitte alternativ som kan vise kva slags hobbyar dei har, kva dei likar å gjere, kva dei arbeider med og kva dei tener, kva dei fyrst ser etter hjå ei kvinne og kva dei vil servere den utkåra dersom ho kjem på visitt. Men når det kjem til å skrive meir om seg sjølv, så er det overraskande mange som let vera å fortelje noko som helst! Kva tenkjer dei på? Dersom dei i tillegg ikkje har lasta opp eit bilete av seg sjølv, så er jo heile nettprofilen dødfødt! Det er då vel ingen kvinner som faktisk blir interessert i ein kar som ikkje gidd å by litt på seg sjølv?

Menn! De må då forstå at dersom de skal utmerke dykk i godterihylla, så må de tilby noko meir! De må seie noko om dykk sjølve! Og då held det dessverre ikkje å skrive “hvis du syntes profilen min var interessant, så skriv!”. Nei! Eg syntest ikkje profilen din var interessant! Den gav svar på enkelte standardspørsmål, men seier ikkje eit kløyva ord om deg som person! Eg er ikkje interessert i ein standardsvarkar, eg er interessert i menneske! Eit menneske som vågar å by litt på seg sjølv, som tør å fortelje noko om kven han er!

På den andre sida, nokre menn burde vernast mot seg sjølv fordi dei byr for mykje på seg sjølv. Nokre menn burde ha eit filter på PC’en sin som får skjermen til å blinke i gult og raudt og oransje før dei publiserer profilteksten sin. Sjå berre på dette:

“Er ikke så opptatt av utseende og alder, men jeg liker ikke hengebryster, små bryster eller strekkmerker. Rompa bør heller ikke være stor. Synes brystimplantater er flott bare det ikke er større enn D-cup. Ellers er jeg ikke spesielt kravstor, men synes det er fint med litt stram mage. Før i tiden trente jeg mange økter i uken og hadde såkalt “drømmekropp” som noen kaller det, men nå har jeg vel en normal kropp med litt mage…Bryr meg egentlig ikke så mye…[…] Synes det er flaut når jeg overhører plattheter fra andre mennesker.”

Beste helsing lite kravstor mann på 40 pluss som søkjer sprettrumpe, sixpack og ståpuppar! Det er unekteleg noko paradoksalt over ein kar som mislikar plattheiter, men som klarer å lire av seg ein slik profiltekst. Og om ikkje varsellampene blinka på skjermen hans, så ringte i alle fall alarmen hjå meg.

Det er forresten ikkje berre profiltekstar som ber bod om håpløyse. Det er personlege meldingar av ymist slag som tikkar inn, men også i dette mediet er menn dårlege til å selje seg sjølv. Det gjeld å vera litt original eller i det minste litt sjarmerande. Ver litt på offensiven! Men dette er ein hårfin balansegang, for kjensler og originalitet treng ikkje alltid vera positive forteikn:

“Hei, jeg liker deg godt, har stor hjertesorg etter ulykkelig forelskelse (det jævligste en kan komme ut for!) Kan du reparere mitt hjerte?”

Øh…….nei! Ikkje snakk om! Ingen brennande behov for å reparere hjartesorga til nokon. Planen var ikkje akkurat å bli rebound girl. Takk, men nei takk!

Nei, nettdating på datetenester som match og sukker skapte berre frustrasjon hjå meg. Å vere til stades der motiverte meir til å utvikle eit foretak der menn kan få hjelp til å promotere seg sjølv, enn til å finne ein mann til meg sjølv.

Jaudå, eg testa jo ut verktøyet. I løpet av eit år møtte eg både det eine og det andre. Verst var vel kompisen til Rune Rudberg på nokon og førti. Som nyskild hadde han flytta heim att til mor si. Planen hadde jo ikkje vore å bli verande der, men etter åtte-ni månader, måtte han innrømme at det jo var veldig praktisk å alltid få heimelaga mat og nyvaska tøy. Eg unnskyldar meg med at eg var uerfaren i nettdateverda, for ein slik ein burde eg ha lukta lunta på lenge før det vart snakk om ein date. Men gode historier er jo heller ikkje å forakte.

Dei andre karane eg møtte var heldigvis langt meir oppegåande, dei kunne eg i det minste ha hyggelege samtaler med utan å streve for ikkje å sprute ut i latter opptil fleire gonger i løpet av ein relativt kort samtale. Likevel gjekk eg lei etter eit trekvart års tid. Sidan låg profilen min passiv i eit par år, og i sommar sletta eg han heilt. Sjølvsagt etter å ha inspisert eit par gonger og funne ut at alt var ved det same, om faktisk ikkje ein tanke verre også. For kanskje er tida forbi for dei meir fyldige nettprofilane? Kanskje har dateappane meir eller mindre utkonkurrert sukker og match? Kanskje er det heller på tinder at folk er? Og kanskje veit menn å selje seg sjølv betre på tinder?

(framhald følgjer…)

Kunsten å avvise

Hvordan avvise interesserte menn? Jeg mener, hvordan si fra på en høflig og noenlunde hyggelig måte at “du suger”! Jeg overdriver selvfølgelig. Med unntak av et par stykker, er ingen av mine dater fra nettverdenen i kategorien “du suger”. Stort sett er de trivelige, skikkelige, oppegående karer, som like mye som meg ikke ønsker å forbli enslige.

Jeg synes ofte det er vanskelig. Etter en date eller to med en fyr, ender det som regel med at jeg ikke fatter interesse. Motsatt har jeg følelsen av at den manglende nysgjerrigheten ikke er gjensidig, noe som viser seg å stemme. Noen timer eller en dag etter en date bruker det å tikke inn en melding der de takker for en “veldig hyggelig” date, at jeg er en “veldig interessant” dame og at de “veldig gjerne” ønsker seg et nytt møte.

Selvfølgelig er det smigrende! Selvfølgelig er det hyggelig! Likevel våger jeg å påstå at jeg begynner å bli lei av at det er slik. Egentlig er det ikke mennene i seg selv som er problemet. Det er opplevelsen. Jeg er drittlei av at den samme opplevelsen gjentar seg og gjentar seg. Det er aldri noe MER enn hyggelig! Komboen god samtale, intelligens og fysisk dragning finnes faen ikke! I hvert fall ikke for meg!

Så går jeg og halvveis venter på å høre fra dem. Innvendig kjenner jeg en nervøs uro, og jeg gruer meg. For hvordan skal jeg denne gangen avvise? Silent treatment er ikke aktuelt. Jeg er da godt oppdratt. Løsningen, “du er en hyggelig fyr, men det kjentes vennskapelig” er avvisningen jeg oftest tyr til.

Men alle menn er tydeligvis ikke like godt oppdratt som meg, for det er vel normal høflighet å svare noe sånt som “greit, hyggelig å møte deg, lykke til videre”? Særlig etter at jeg har vridd meg av ubehag over å måtte si fra at “du dessverre ikke er det jeg leter etter”. Jeg kan nemlig ikke fordra å skuffe noen! Ikke at jeg tror at fyrene forgår av hjertesorg, men det er så definitivt ikke noe moro å mellom linjene si “du duger ikke”.

Nei, siden jeg går så opp i å avvise på en passelig ok måte, så forventer jeg i det minste et svar. Og særlig når karen på daten gjør narr av dem som bare forsvinner uten et ord, som lar være å svare på meldinger. Særlig da lurer jeg litt på om han er riktig navla når han unnlater å svare på min ytterst gjennomtenkte og gjennomarbeidede avvisning.

Verre er det kanskje med dem som prøver å argumentere for at jeg burde gi dem en sjanse til. Det blir jo som å tigge seg til sex. Særs opphissende. Atter andre må trøstes, gjerne via flere meldinger. Og snill som jeg er, stiller jeg selvfølgelig opp med lindrende ord.

Nei, jeg hater å avvise!

Og selvsagt er jeg overbevist om at det er mye verre å måtte avvise hele tiden enn å hele tiden bli avvist…

En aktiv helg

Ingen skal kritisere meg for bare å henge hjemme og vente på at den rette skal dukke opp på døra. Nei, initiativrik det er jeg! Eller egentlig var det ikke bare min fortjeneste at jeg denne helga var på hele to dater. Fredagsdaten var noe jeg ble med på, men dagens date var mitt forslag.

Hver gang jeg er på vei til et stevnemøte tenker jeg med meg selv: “Hvorfor utsetter du deg selv for dette her?” Jeg er alltid nervøs. Ikke fordi jeg har så store forhåpninger, som oftest har jeg ikke det. Det handler vel mer om at det er slitsomt å hele tiden skulle være på markedet. Vurdere. Bli vurdert. Holde samtalen i gang med et ukjent menneske. Nei, det er slitsomme greier. Men siden det ikke er så mange andre muligheter for å møte nye mennesker enn på nettet, så må man bare utsette seg for det. Jeg begynner å få såpass trening at jeg klarer å være rimelig avslappa og rolig. Ja, jeg klarer å være helt meg selv, og det til tross for at hver date, hvert menneske, hver samtale er helt forskjellige fra hverandre. Man begynner vel å bli rutinert. Som om det var et mål…

Fredags ettermiddag gikk jeg av t-banen på Nasjonaltheatret. To minutter igjen til avtalt tidspunkt, og plutselig slo tanken ned i hodet mitt: “Hva i svarte var det nå han hette han jeg skal møte?!” Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom på det. Men hva han jobbet med? Nei, det fant jeg ikke ut av før jeg etter daten gikk inn på samtaleloggen på tinder. Meget mulig at min hukommelsessvikt hadde noe å gjøre med at jeg ikke hadde helt trua, at jeg hadde større forventninger til søndagens date. Og forhåpningene mine ble innfridd, altså, mine manglende forhåpninger ble innfridd. Han var ikke min type.

Hyggelig. Velartikluert. Smart. Belest. Helt sikkert snill. Men av typen superakademiker. Teoretiker til fingerspissene. Jeg kjente igjen typen fra årene på Blindern. Jeg så for meg at han kunne holde en teoretisk diskusjon gående i timevis. Rett og slett en tørrpinn. Altfor korrekt og streit…..og….ja, kjedelig!

Etter at jeg fortalte at jeg likte å danse, beskrev han hvordan han, når han vasket huset, prøvde å løse opp i en vond rygg gjennom å smådanse og vrikke på seg. Jeg bare så for meg hvordan denne lange, litt klønete og stivbeinte karen så ut i hofterullende runddans med langkosten. Det var ikke et veldig attraktivt syn for å si det slik… Heller ufrivillig komisk. I og for seg et sympatisk trekk at han turte å dele dette om seg selv, men det var ikke akkurat noe som pirret nysgjerrigheten min.

Egentlig merket jeg det med en gang at han ikke var min type, men jeg holdt samtalen i gang et par timer. Mennesker kan jo være spennende, selv om de ikke er interessante som menn. Dessuten er jeg litt for høflig til å klare og stikke av etter bare en halvtime.

Hva så med dagens date? Jo, denne karen har jeg teksta med ei uke, og jeg må si han har virka både oppegående, sjarmerende og oppmerksom. Vi jobber med akkurat det samme og har mange felles interesser. Så alt lå til rette for en hyggelig date på Nasjonalgalleriet. Artig forslag fra ham med søndagsdate på museum. Og joda, han var virkelig en bra fyr. Lett å snakke med. Åpen om seg selv, stilte gode spørsmål om meg. Engasjert rundt jobben, akkurat som meg. Viste seg både sterk og sårbar. Jeg følte jeg kom ganske godt innpå ham etter en runde på museum og en kaffe i høstsola. Men ble jeg egentlig interessert? Er han egentlig interessant?

Poenget er at jeg ikke tror jeg ble fysisk tiltrukket av ham! Er det mulig? Han virket jo på mange måter så perfekt! Men jeg må jo tenne på ham også! Et platonisk, aseksuelt forhold er det vel ingen som trakter etter. Da hjelper det ikke om samtalen er aldri så god. Jeg har ikke tenkt å bli sammen med en kompis. Selvsagt forventer jeg ikke at det skal brenne i trusa sånn med en gang. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det vanligvis tar litt tid før slikt eventuelt oppstår. Likevel kjente jeg ikke noe tiltrekning. Ikke en ørliten gnist en gang. Noen ville kanskje hevde at dette kan komme? Kan det det? Usikker, men tror egentlig ikke det…?

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg møte ham igjen? Skal jeg prøve en gang til?